Julia Nyland Ørsahl

Fra spøk til alvor, er noe bloggen min har manglet i det siste. Nå skal jeg være litt personlig til en forandring, så klapp på skulderen til meg.

Jeg er ikke en person som gråter, verken av triste filmer, begravelser eller av horrible ting som har skjedd. Tårekanalen min er sperret for alt som heter vann, og det er kanskje like så greit. Eller okei da, jeg har kanskje grenet en eller to ganger i fylla, men det kommer ikke med i beregningen! Uansett. I går gråt jeg meg selv i søvn. Jeg skulle til å sove, mens jeg tenkte over at jeg skulle til Molde i helgen. Jeg spekulerte litt på hvordan jeg skulle utnytte tiden min hjemme best mulig, slik at jeg får møtt alle jeg vil møte og gjort alt jeg vil gjøre hjemme.

Jeg fant ut at jeg ville ut å spise sammen med mine gamle gymnaster, som jeg trente før jeg flyttet. Videre utifra det mimret jeg for meg selv om hvor utrolig stolt jeg var, og fremdeles er av disse jentene. De har gitt livet mitt så mye latter, glede, frustrasjon og riving i håret. Vi har hatt gode dager, og dager der jeg vil hamre inn i hodet deres at det ikke er fint å slå hjul med bøyde knær. Vi ble til en liten familie nede på turnhallen, der vi trente mange mange timer i uka.

Jeg tenkte mer og mer på mine kjære små, da jeg plutselig brøyt ut i tårer. Savnet er så ufattelig stort, jeg kan ikke beskrive det. Jeg kjenner tårene presse på bare av å skrive dette, jeg har aldri opplevd lignende savn i hele mitt liv. Jentene ga meg inspirasjon og livsglede, kort og enkelt. Lidenskapen min til rytmisk gymnastikk ble tatt til nye høyder av å være deres stolte trener. Jeg vet dere snoker på bloggen min småjentene fra Molde, og jeg vil bare avslutte dette innlegget med å si;

Jeg er glad i dere, stolt over dere, og dere har gitt livet mitt så mye mer enn bare piruetter og sprang. I love you.

Nydelige jentene før juleoppvisningen 2009.

Gulljenta Amalie.