Julia Nyland Ørsahl

En powernap blir fort til at man sover i fire-fem timer. I would know. Jeg la meg ned på sofaen klokken halv fire for å nyte en liten time på øyet, da jeg plutselig våknet igjen av at klokken var halv ni. Hvor kommer foreldrene inn i bildet? Mamma?? Lar hun meg bare ligge på stua i fem timer? Håpløst.

Klokken begynner å nærme seg to, og nå ligger jeg i senga i håp om å bli trøtt snart. Hodet mitt er fylt opp av alle mulige slags rare tanker. Tanker jeg ikke visste jeg tenkte engang. Av og til sjokkerer jeg virkelig meg selv. Det er som om jeg forventer av meg selv å være èn person, med tanke på hvordan jeg en gang var, og hvordan jeg en gang håndterte ting. Mens hodet mitt bare kjører sitt eget løp og glemmer helt av å ta meg med i sine forandringer. Akkurat som om det har lagt sitt eget hemmelige møterom i hjernen min, der hovedpersonen Julia har adgang forbudt.

Jeg vet ikke, ting er ikke slik som det var før. Jeg har blitt ignorant ovenfor det meste, bryr meg ikke så mye om ting lenger. Lar ting falle på plass uten å gjøre en liten innsats for det. Noe som egentlig stritter i mot hele mitt livsmotto om at man ikke kan sitte på fleskerumpa og forvente at alt skal falle i hendene sine. Vel, slik har det jo en gang blitt. Jeg sitter godt plantet på stumpen min og får halvparten av det jeg vil servert på et sølvfat. Kanskje om jeg faktisk gidder å bry meg får jeg alt jeg ønsker og slipper å leve et liv i halveis-modus?