Julia Nyland Ørsahl

Det er vel egentlig regler, og ikke løfter som er til for å brytes. Men jeg har brutt løfter før på bloggen, så skit au! Kan det skade å gjøre det bare èn gang til? Jeg lovte jo å aldri nevne sykdom og fordærvelse ved mindre jeg lå for døden og måtte skrive om det for å få hjelp snarest mulig. Slapp av, om dere allerede er på vei opp mot krysset i hjørnet fordi dere tror jeg kommer til å klage kan dere bare roe ned datamusa ti hakk. Jeg skal ikke klage i det hele tatt, faktisk skal jeg komme med en positiv påkjenning til en forandring.

I disse dager har jeg jo vært syk (no kidding?...). Det har gitt meg mye tid til å tenke på alt som skjer for tiden. Hva som skjer med meg og livet mitt. Feberfantasier og syke tanker har streifet hodet mitt, der jeg ligger meg kniven mot pulsåren og ser mitt patetiske liv passere i revy mens jeg skjelver etter å dra. Beklager at jeg måtte dele denne stygge drømmen med dere, men bare så det er sagt så er jeg ingen blogger som er redd for å ha litt ærlige meninger og tanker, selv om de ikke er store smil og rosa sommerfugler dagen lang. Om jeg skal leke lykkepillenarkis og være glad for å ikke skremme vekk lesere slik som visse andre, nei vettuhva! Da vil jeg heller ikke blogge..

UANSEEEETT! Denne drømmen var jo bare latterlig. Siden jeg sitter her med normal temperatur i kroppen og små-ler ved tanken så er jeg vel utenfor faresonen for suicidals? Nå som jeg kan tenke klart er faktisk de eneste tankene mine store smil og rosa sommerfugler. Både for fortiden,nåtiden og fremtiden. Jeg ville aldri byttet ut livet mitt med noen andre! Om jeg hadde muligheten til å flytte noen personer til mer realistiske steder i Norge hadde egentlig alt vært perfekt.

Livet er skremmende nært perfeksjon. Nesten så perfekt at hvis den lille endringen jeg nevnte ovenfor noen gang kommer til å skje, kommer jeg til å være så lykkelig at jeg burde klipe meg i armen ett par ganger. Jeg er så nærme komplett lykke, men fremdeles så langt unna. Og med tanke på at jeg har hørt settningen "du må være 18 år før du...." er det hakket før jeg lurer på om man må være 18 år for å være så lykkelig Det er vel sant det de sier, man kommer aldri til å være hundre prosent lykkelig. Vel, jeg greier meg fint med mine 99 prosent. Men hvor lenge varer dette? Mye vil ha mer, vet dere..