Julia Nyland Ørsahl

I går kveld da jeg kom hjem fra flyplassen kastet jeg bokstavelig talt av meg alle klærene og krøp meg som hun i eksorsisten bort tili senga. Jeg var så sliten at jeg holdt på å dø av utmattelse, no kidding. Jeg dro hendene igjennom håret,før jeg gne meg i øynene. Vippene mine var stive, og jeg kom på at jeg søren meg ikke hatt tatt av sminken. Kofferten med sminkeserviettene lå to meter unna sengen. Altså to  meter for langt for hånden min å strekke seg ut. En gadget hånd hadde altså ikke skadet i det tidspunktet. Jeg dret i det å sovnet inn i masken jeg klistret på meg samme morgen.

I dag tidlig hadde jeg så dårlig tid at jeg ikke rakk å fikse meg. Heldigvis hadde jeg jo bittelitt maskara igjen fra dagen før, og jeg sprang mot bussen iført verdens styggeste joggebukse med en heeelt tilfeldig cardigan over. Jeg så ut som om jeg hadde stjelt gatemoten til tiggerne utenfor Oslo s (ja,det er synd i dem, og teit jeg sammenlikner med de. MEN jeg så faktisk slik ut). 

På skolen gjorde jeg alt i min makt for å gjemme meg under boblejakken eller bak dataskjermen. Oppdraget var svært vellykket, helt til Norsk læreren kom inn i klasserommet å ropte ut "Gå i festsalen, dere skal ta KLASSEBILDE!". Dette er vel en spøk? ropte jeg ut, og jeg fikk et surt blikk tilbake. På vei til festsalen døde jeg litt innvendig, skulle jeg liksom være i en skolekatalog kledd og "sminket" som en hel stor død hudcelle?

Heldigvis så han feil på datoene, og det var ikke før neste mandag bildene skulle bli tatt. TAKK GUD.