Julia Nyland Ørsahl

Okei, nå skal jeg skrive om et tema som jeg har lovt meg selv å ikke snakke om, skrive om eller legge meg bort i det på noen som helst måte. Dette temaet er kanskje det mest tragiske, men dog det mest diskuterte blandt oss ungdommer. Hva annet kan det være enn fjortiser? Stort hår, ti kilo brunkrem og så mye maskara at øynene kan forveksles med edderkoppben. Noen vil kanskje kalle dette for sin egen stil, eller personlighetsytring. De mener fjortis har mye mer å spille på om hvordan en person oppfører seg, og tar seg ut i offentlighet. Jeg har selv hatt ti meter høyt hår, orange ansikt og øynene fra en av medlemmene i Kiss. Da nektet jeg tvert på at fjortis hadde noe med utseende og gjøre, og at jeg var så langt fra en brunkremhore som dere kunne komme.

Heldigvis vet jeg bedre nå, og selvinsikten min har tatt seg grundig inn. Okei da, jeg kan være litt av en sminkedukke til tider, og håret mitt kan minne om en karakter fra løvenes konge. Men hey, om det er slik jeg ønsker å se ut, burde jeg ikke få gå slik da? Til syvend og sist er det jo kun jeg som framstiller meg selv på en dårlig måte. Når det er snakk om personelighetsgreiene, så tenker jeg først og fremst på de som roper som noen stukne griser, lager trutmunn når de går og roper "au faen!!" bare noen kommer forsiktig borti hånden deres. De irriterer meg. Faktisk så mye at jeg har lyst til å legge de hardt ned i bakken, finne fram skalpellen for så å kutte av de stemmebåndet. Kanskje litt hard, men igjen- det er bare slik jeg er. Om hele denne teksten reflekterer tilbake på meg vet jeg ikke. Jeg vil tro at de fleste har gått igjennom sin fjortis periode, om den så var svart, brun eller rosa. Faktisk så er jeg inne i en av mine akkurat nå.