Julia Nyland Ørsahl

Da jeg startet å blogge i slutten av oktober var dette nettopp teksten jeg hadde på headeren. Et bilde fra en fest der jeg sender mitt mest bitchye blikk, med teksten "Julia- the girl you love to hate" under. Bloggen min handlet stort sett om hva jeg gjorde til en hver tid, hva jeg hadde på meg og festing. De negative kommentarene kom egentlig rimelig fort, og jeg må innrømme jeg tok litt på veg da jeg leste de. Jeg var intetanende om at folk faktisk fant bloggen min "interessang", og se på meg nå. Jeg ligger på 4. plass på blogg.no, og er kjempe overrasket og glad på en gang. Ofte får jeg kommentarer av personer som lurer på hvordan jeg klarer å holde bloggingen min gående selvom jeg får mange negative kommentarer. Mitt svar er; hva annet kan jeg forvente? Det er rundt 20 000 sidevisninger her hver dag, og jeg kan ikke forvente at alle skal like bloggen min. Noen er her fordi de syns jeg er et stygt nugattitryne, noen er her fordi de syns jeg driter meg loddrett ut, og noen er her fordi de faktisk liker bloggen min. Eller, det er det jeg velger å tro. Kanskje jeg er litt godtroende. Men hey, hvorfor rakke seg selv enda lenger ned?

Ute på gaten får jeg ofte blikk. Stygge blikk, overraskende blikk og smilende blikk. Her inne på bloggen deler jeg ca. 2% av livet mitt. Dere tror kanskje dere vet alt om meg, og har en oversikt over hvor jeg er til en hver til. Guess what? Yah don't. Vet dere for eksempel hvor jeg var for 2 timer siden? De som kommer fra Molde får ikke lov til å svare.

Det jeg prøvde å få fram i dette innlegget (eller, de første to linjene) er at man aldri skal gi opp om man virkelig liker noe. Jeg fant min ting i blogging, akkurat som jeg gjorde i turning. Det kommer alltid til å være hatere der ute som lever av å rakke ned på andre. Det er som et rusmiddel for dem, og de får et kick av å slenge dritt til andre. Allerede i dag har jeg funnet 2 blogger som har skrevet 'dritt' om meg. Har jeg sluttet å blogge fordi? Nei, fordi jeg har alltid mine kjære lesere som støtter meg. Akkurat som dere kanskje har vennene deres som støtter dere i fotballen eller lignende. Ikke gi opp uansett hva. Stå på folkens, og ikke la noen rakke ned på dere! Alle er ulike, og dere må akseptere dere selv før andre kan gjøre det :)